Når kroppen ikke virker lengre

Jeg tror ikke jeg hadde likt å bo på et sted hvor folk fikk betalt for å vaske meg i ansiktet når jeg stod opp; og går for å desinfisere hendene sine hver gang de har holdt meg i hånden. Jeg ville ikke bodd et sted fordi bena ikke fungerer lenger, fordi jeg ikke klarer å gå fra sengen til badet om natten. Jeg vil ikke drikke saft som ser ut som grøt fordi jeg ikke klarer å svelge ordentlig lenger, og jeg vil ikke ha en pose på leggen fordi det er for smertefullt å sitte på toalettet. Jeg vil ikke høre "skal bare ta på meg hansker, jeg" hver gang jeg skal vaskes nedentil, fordi armene mine ikke lenger fungerer som de skal, og en gang gjorde. 





Men, jeg vil jo bo på et sted hvor folk kommer hver eneste dag for å hjelpe meg. Jeg vil bo på et sted hvor hjelpen er tilgjengelig 24 timer i døgnet. Jeg vil bo på et sted hvor noen smiler lurt "kan jeg gjette hva du skal ha på brødskiven idag?" før de smører frokost, lunsj eller kveldsmat og tar seg tid til å sitte med meg. Jeg vil bo på et sted hvor folk banker på døren, møter meg med et smil og sier "God morgen, Emilie, idag er det sol ute!". Ett sted hvor jeg kan få nye venner, og omgås motiverte pleiere.

Jeg vil ikke bli syk, skrøpelig og hjelpesløs. Jeg vil ikke være avhengig av hjelp hele tiden. Men når jeg en dag allikevel blir det, vil jeg bo på et sted hvor jeg føler meg hjemme, trygg, og sett. Og sånn håper jeg virkelig det er på alle behandlingshjem, sykehjem og bo-sentere rundt om i Norge.

-Emilie 

Glem meg ikke

 


oktober 2016

 

Streken

2016

Så... Nyttårsaften er over atter en gang, streken er satt over 2016, champagne og stjerneskudd og den eneste dagen i året man snakker med naboene sine. «Åå godt nyttår, hehe ja føkk 2016, whoo.»  

Som hver annen 1.januar planlegges det stille i våre fyllesyke hoder hva som skal forbedres og hva som skal legges igjen i det foregående år. Samtidig som vi stapper i oss gårsdagens rester og later oss med netflix hele dagen (ny sesong av modern family ute nå!!). Jeg vet ikke med dere, men min indre stemme unnskylder latskapen med at dette er dagen å lade opp, for nyttårsforsettene starter vel ikke før imorgen, sant? 

Det nye året mitt startet med gamle venner, noen nye, og alt for mye champagne og tåke. «Måten man entrer det nye året sier noe om hvordan resten av året blir», sies det, og gudene vet jeg gjerne skulle tilbringe hele 2017 med gode venner og stjerneskudd. Men det blir ikke sånn. Like som at det ikke blir et plettfritt år. Jeg kommer ikke til å støvsuge oftere eller begynne å lese pensum den første skoleulen. Ei heller huske å skrive eller gå en langtur i uken. Men det er okei.

Du kan ikke annet enn å ha en killer innstilling om at dette skal bli enda et bra år, og om ikke så er hver mandag en ny start det óg. Jeg vet ikke hvordan 2016 var for deg personlig, for som hyppigst diskutert igår har det ikke vært et ubrukelig år, bare et veldig rart år. Så la oss bare sørge for at dette blir bedre!

2017, jeg har trua på deg! 

GODT NYTTÅR 



 

Kunsten å holde kjeft

I de siste månedene har min tilværelse på blogg.no vært en saga blott. Jeg har verken skrevet eller lest, og med et så stort opphold stiger terskelen for nye innlegg sakte. Man er jo alltid redd for å bite over for stort og ikke klare svelge. "Bloggertilværelsen" har gitt meg en følelse av å ha et visst ansvar for å skrive og dele noe som henger på greip, og kanskje til og med kan inspirere eller hjelpe noen andre. Med dette i bakhodet spyr man sakte men sikkert ut større og større utsagn og meninger som jeg til slutt ikke visste om jeg kunne gå god for om ett år, eller bare en måned. For å si det sånn, jeg har enda ikke turt å lese over arkivet. Selv om jeg vet det er mye bra der er det også tekster hvor jeg nå hadde endret både ett og to avsnitt. For ikke å nevne alle de innleggene jeg har begynt på og pusset ut gang på gang. 

Til slutt ble jeg faktisk litt redd for å fremstå som en hylende, oppmerksomhetssyk og trangsynt kjærring, til sammenligning med de som skriker ut i ropert "Vi vil ha gratis p-piller, vi valgte ikke vagina-livet!". Joda, jeg støtter 100% gratis prevensjon til de som trenger det, men bare fordi du er fattig student og ikke har klart å skaffe deltidsjobb så trenger du faktisk ikke å skånes for den lille utgiften på en hundrings hver tredje måned. Til dere som enda henger med nå; det blir for dumt. Og det var sånn jeg var redd for å bli. En som delte meninger som kun burde diskuteres over vin og tequila-shots. Og ikke bare meninger, også tekster, ord, og hendelser som interesserer folk mindre enn plakatene på bussen. 

Den følelsen av å måtte blogge, måtte levere, måtte kommentere tilbake og måtte se flotters ut på bilder ble til et eneste ork. Jo mer ork noe føles, jo mindre får jeg lyst til å gjøre det. Sånn som å betale regninger og vaske på do. Jeg skifter lett mellom å være overentusiastisk og alt er flott og alt er gulli, til å ligge under pleddet og syntes synd på meg selv (mens jeg spiser marshmallows. Enhver student med respekt for seg selv må ha marshmallows). Og med den radige utskiftningen av humør og motivasjon var det vanskelig å holde opp bloggen når presset (på meg selv, fra meg selv) fikk meg til å stresse mer enn det til slutt ble kos. Jeg fikk dårlig følelse av å blogge fordi jeg synes det var rævva dårlig, og jeg fikk dårlig følelse av å ikke blogge fordi jeg skulle helst ha gjort det. Og tenk på meg nå som har få lesere og ingen fans, versus de store bloggerne som holder hodet oppe og leverer gang på gang. Da er det tragisk å dunke hodet mot veggen for snerk i kakaoen. 




Så til slutt lærte jeg kunsten å holde kjeft, og med det vil kanskje enkelte se på dette comebacket som ekstremt usjarmerende. Og det vil jeg egentlig si meg enig i! 

Og til dere som faktisk likte å lese, sjofe innom nå og da eller stalke det jeg deler i hytt og pine, så håper jeg ikke dere har gitt helt opp! Jeg er ikke helt borte, bare stort sett fraværende; og skriver dette i håp om en bedre bloggerfremtid. Kanskje. 

-emilie

 

Kjærlighet er mer enn forelskelse

Dette skrev jeg lenge før jeg og Thomas hadde vært sammen ett år. Nå har det snart gått tre. 

"Kjærligheten er ikke som man tror den er. 
Han svarer ikke på alle meldingene og telefonsamtalene. 
Han kommer ikke kjørende klokken 2 på natten for at du ikke får sove (vel...han gjorde jo faktisk det)
Han sitter ikke oppe hele natten for å prate. 
Han er ikke alltid med deg når du trenger han. 

Kjærligheten er ikke som man tror den er. 
Den er så mye finere. 

Det er når han holder rundt deg og sier at alt skal gå bra. 
Det er det første kysset om morningen, og den første klemmen etter å ha vært adskilt. 
Det er pusten hans mot nakken din. 
Det er endeløse diskusjoner om teite ting, som egentlig bare er koselig. 
Det er måten han sier "jeg er så glad i deg, jenta mi" på. 
Det er hele han.
Positive og negative sider"



(jeg er dessverre ikke helt tilbake igjen, for eksamen er rett rundt hjørnet. Men jeg har en lillefinger på innsiden, og jeg håper flere enn Malin og lillesøsteren min setter pris på det (ilu)) 

 

Stopp karusellen, jeg vil av

Jeg anser meg selv om en pessimistisk optimist. Da jeg startet denne bloggen i mai ifjor, var jeg optimistisk. Jeg skal ikke gjøre noe dramatisk som å slette boggen, slette gamle innlegg, eller slutte å blogge. Jeg skal bare ta litt avstand en periode. Hold ut med meg, okei? 

Jeg er lei av å lese andre blogger, hvor den ene skriker høyere enn den andre. Herregud, jeg er jo blitt sånn selv. Bloggmentaliteten har blitt litt sånn "min pappa er sterkere enn din". Overført til at bloggerens meninger er riktigere og viktigere enn andres, og mine problemer er større enn dine. 

Det handler ikke om å skrive gode innlegg, dele viktige saker, eller komme med noe fornuftig. Det er om å gjøre å dele og mene mest, og viktigst av alt å bli hørt av flest mulig. 

Jeg vil heller diskutere over et glass vin. Dele meninger mens vi tar bussen et sted. Fortelle det bak en låst dør hvis jeg har det vanskelig. Ringe mamma eller pappa når jeg trenger et godt råd. 

I mellomtiden mens jeg er fed up av bloggmentaliteten, så skryter og skråler jeg på instagrammen min HER


Forresten så barberte jeg av meg halve håret, men jeg lover at det ikke er en Britney 2007 meltdown.

-emilies

Håret flyr i godt selskap

/her er jeg litt usikker på hva dette skal merkes som.. Det er ikke sponset, men regnes som reklame? Ja? Ja. 

 

God ettermiddag alle sammen! Håper dere har hatt en fin helg, og en fin uke. 

Kanskje en forferdelig merkelig overskrift, men passende! Torsdagen som var besøkte jeg nemlig min barndomsvenninne Elizabeth, eller Ella som hun oftest blir kalt, på jobb. Hun er lærling for Nikita Byporten (snart ferdig, noen knappe måneder igjen!), så jeg har sittet modell for henne tre ganger nå. Og damn gurl, hun er SÅ flink! Det var hun som klippet håret mitt kort i fjor, stripet det til en naturligere farge i september, og nå har hun tryllet igjen. 

Så hvis noen trenger en litt billigere hårklipp de neste månedene anbefaler jeg Ella på det sterkeste! 

Så jeg spurte om jeg fikk lov til å skriv et innlegg om henne, for hun er faktisk så flink! Hun hører på hva jeg vil ha, kommer med innspill, og det beste er at hun er ærlig. Hvis hun ser at du ikke hadde kledd oppklipt hår, så sier hun det. Nå er det selvfølgelig kunden som har rett, men frisører som advarer er de beste. Det er viktig å tenke konsekvenser (så dramatisk som en hårklipp er......)

 Dere må sjekke ut instagrammen hennes for flere bilder og makeovers HER 


Og nei, jeg har ikke gått gjennom en SÅ drastisk makeover, dette er Ella i egne, lave, person! 

Her ser dere magien hun utrettet! Ikke dårlig å temme det kråkereiret... Takk for at du gjør meg hårfin, snuppa <3 




Once again, thanks to @emiliesoe for sitting in my chair for a small makeover 😄

Et bilde publisert av Muffy Elizabeth (@muffyelizabeth)

Din stemme teller faktisk ikke en dritt

....noen som har stått opp på feil side av senga idag?

Ok, kanskje litt hard overskrift, men det er sant. Jeg mener ikke at du skal slutte å stemme ved valg (for det er absolutt ikke hva dette handler om) eller slutte å dele dine meninger. Men, jeg kunne ønske folk hadde hakket mer innsikt. Jeg håper noen ser ironien ved at jeg deler min sterke mening og håper folk bryr seg etter en sånn overskrift? Vi er hyklere alle sammen - sånn er det bare.

Vi fortsetter med enda en streng statement; verden er blodig urettferdig. 

Da Caitlyn Jenner endelig kom offentlig ut av skapet, så millioner av oss på serien "I am Cait". Flere mente at det handlet om oppmerksomhetsbehov og en litt PRkåt fraskilt ektemann. Men... hvorfor skulle noen endret kjønnet sitt for oppmerksomhet? Nei, men nå er det heller ikke det jeg skal snakke om. Jeg reagerte skikkelig på alle disse indignerte transkvinnene som var regelrett forbannet over at de ikke ble hørt, men at Caitlyn fikk den oppmerksomhet hun trengte. "Transkvinner har sagt dette i mange år, men når du sier det hører plutselig folk etter" 

Jeg kan skrive et kjempebra blogginlegg, med gode poenger om ting som er viktig og trenger å bli hørt, og når ut til noen hundretalls mennesker. Men hadde Sophie Elise (ilu!) sagt akkurat det samme hadde det nådd ut til flere hundre tusener - i tillegg til at hun hadde fått all æren for det. Selvfølgelig hadde det føltes urretferdig!

Men jeg kan ikke forvente at min stemme blir hørt. 

For sånn fungerer faktisk verden. Noen er født inn i rikdom, makt, og en posisjon hvor de har muligheten til å nå ut til mange mennesker. Noen jobber beinhardt for å komme seg dit. Mens andre får aldri den muligheten, selv ikke etter hardt arbeid. 


Jeg kan ikke være forbanna for at andre bloggere har flere lesere enn meg hvis jeg heller ikke yter maks. Når bloggerne sier at det er en fulltidsjobb å ha en stor blogg - så har de rett. Selv uten hundrevis av eposter å svare på bruker jeg mer tid enn du skulle tro på bloggen. 

Poenget, som jeg håper er tydelig nå, er at du skal kjenne din plass. Det speiler over på mange ting. 




Du skal ikke forvente skryt, anerkjennelse eller likerklikk når du har sagt eller oppnådd noe bra. 

Det viktigste, og noe jeg setter stor pris på i mennesker, er evnen til å selv vite at det du gjorde nå faktisk var drittbra. Skryt av deg selv. Godta at selv om nabomannen sa høyt det du tenkte, så tenkte han faktisk det samme, selvom det var han som ble hørt. 

Here's to 2015

2015 var et fantastisk år. Hvert år høres, "åå, det har vært det beste året everrr", uansett hvor mange nedturer det egentlig har vært. 

Det er ingen andre enn deg selv som kan styre livet ditt, og for hvert år som går blir du forhåpentligvis litt flinkere til å styre det i den retningen du ønsker. I 2015 gjorde jeg flere ting som jeg har ønsket meg lenge, for eksempel neseringen, den rosa hårfargen og jeg kjøpte meg ENDELIG Dr.Martens. Dette er jo selvfølgelig bare overfladisk, men jeg har og blitt mye mer reflektert over meg selv. Jadajada, LAME, men det er jo sant. Det er viktig å være reflektert over egne handlinger, eller kanskje viktigst; å godta at ting er som de er. 

Vi har en veldig flink lærer i osteopati som har gjentatt til det kjedsommelige "respekter leddflatene", og jeg vet det kanskje ikke gir mening for dere som ikke har basic understanding i anatomi, men! Skjelettet består jo av mange ledd og knokler, og de møtes og jobber sammen på uendelig mange måter. Hvordan leddene holder sammen kan vi ikke gjøre noe med, ergo; respekter de. Så når man skal gå fram og teste hvordan et ledd "oppfører" seg, må man følge leddflatenes naturlige retninger. Same goes in life. 

Noen ting kan man ikke endre på, og det må man godta. 

For hvert år som går skjønner du sakte men sikkert hva som betyr noe i livet ditt, og hva du ikke skal orke å bry deg om. For hvert år som går blir du ett steg nærmere deg selv. Om så bare på overflaten. 




I 2016 skal jeg blant annet slutte å komme med dumme unnskyldninger og rettferdiggjøringer. Unnskyldninger er dumt nesten alltid og nesten uansett. Jeg skal slutte å forklare meg selv hele tiden. For eksempel når folk legger ut et bilde også er de litt misfornøyd med noe, så er det sånn "her er jeg og jeg har ikke fiksa håret idag upsi HEHE lat som dere ikke ser det". Nei. Særr. Drit i. Jeg skal ikke ha panikk for å sjekke bankkontoen, og bli flinkere til å spare de små summene. Jeg skal holde ting jeg lover meg selv, og andre. Jeg vil gjøre morsomme ting med håret mitt, og jeg vil ha minst en ny tattovering. Jeg skal ikke forvente for mye. 

Kanskje viktigst av alt; jeg skal bli enda flinkere til å ikke bry meg om andres meninger. Og ikke mene så mye om andre. 

Jeg håper 2015 var et bra år for dere alle, og jeg håper virkelig dere får enda mer ut av 2016! 

-emilies




HURRA FOR 2016

GODT NYTTÅR WITCHESSS 

Håper alle hadde den best tenkelige nyttårsfeiringen! Det var det iallefall for min del, et vennepar hostet, så vi var noen få venner som koste oss med god mat, god drikke, og fyrverkeri! 

Her er et lite knippe av mobilbilder, mens vi venter på de virkelig gode bildene som ble tatt på speilrefleksen til vertinnen. 



Etter vi fant ut at INGEN takeaway steder i Halden holdt åpent etter 01:00 (skuffelsen var knusende), fant vi roen i sofakroken med Top Gear og Big One (det viste seg at det fantes en gjemt pizza i leiligheten). Helt til jeg og Thomas sovnet, men hey, det var en ordentlig hyggelig kveld! Og alle vet jo at ingenting gøy skjer etter klokken tre uansett! Eller..

Poenget er at det var en kjempehyggelig kveld, og jeg håper virkelig at alle andre hadde en fin kveld og! Ja, til og med de som skriver lange, sinte statuser om hvordan folk er idioter som skyter opp fyrverkeri før klokken tolv. Jeg er helt enig i at det er unødvendig og egoistisk, men du ser de samme folkene hvert år blåse ut om dette og jeg er ganske sikker på at meningen din i et virrvarr av sosiale medier heller oppmuntrer enn stopper disse menneskene uansett. 

...jeg føler jeg kanskje muligens tråkket over streken der, så med det ønsker jeg alle et riktig godt nytt år. Måtte det bli bedre enn det forrige! 

Hvordan feiret du nyttårsaften? 

instagram: EMILIESOE

Snapchat lately del 3!

Tjoho, bedre sent enn aldri! 

Her er snaps for denne omgangen. Disse er tatt fra gud vet når, til og med den 21. desember. Tenkte det var fint å stoppe der, før det ble full rulle med jul og nisser og trær. 

Forresten, så endte jeg opp med forslag nr 3 på julaften (ref. forrige innlegg). Jeg har hatt det megafint så langt i julen, og det håper jeg alle dere og har!! 


Hva skal jeg bruke på julaften?

Aloha! Eller god jul!? Herregud, desember har virkelig bare fart forbi.. Og anledning bitte lille julaften har jeg dratt fram juleskjørtet mitt, og prøvd å bestemme meg for hva jeg skal pynte meg med på selveste julaften. Og ja, juleskjørtet er faktisk en greie! Det høres kanskje litt sært og rart ut for mange... men det er et skjørt jeg kjøpte når jeg var ti eller elleve år (om jeg ikke husker feil?) som jeg liksom aldri har vokst ut av. Tidløst! Så i den magre størrelsen 128 (eller ÅTTE ÅR!?) trulter jeg fram, som knapt nok passer i en ordinær small bukse lenger... Like fint er det jo, og det har blitt brukt mange julaftener med forskjellige overdeler og tilbehør. Så, hva passer vel bedre enn å spørre hvilken variant som er deres favoritt? 

Dette er altså de tre forslagene jeg har kommet opp med i år (pluss et til med en fin hvit bluse, men den lot seg ikke fotografere)... 



1. Grønn skjorte (med en penere BH under, jada) 2. Sort ermeløs skjorte med blonder. 3. Sort body med "åpen" rygg. 

Hvilken er din favoritt? 

Setter pris på alle hjelpende kommentarer, for selv står jeg litt fast mellom disse alternativene! 

Ønsker alle en riktig god jul <3

Rising from the ashes

Wow... Har jeg virkelig latt det gå over en halv måned siden sist? Og hver eneste dag har flere av dere tittet innom? Dere er gode, ass <3 

Det finnes ingen unnskyldninger. Etter siste eksamen (bestått med glans, wohoo!) ble jeg syk, også har det vært jobb og i aller største grad mye soving. Jeg kjenner at jeg går på lavt gir om dagen,  og spesielt denne uken har fart avgårde før jeg har rukket å blunke. Nå drar jeg heldigvis hjem for julen på lørdag, og avkoblingen trengs sårt. 



Men det er så enkelt, det er ikke noe å skrive om om dagen. De dagene jeg ikke har jobbet har jeg stort sett ligget i fosterstilling på sofaen eller gulvet og prøvd å mannet meg opp til pakking. Går det an å være så kjedelig, liksom? 

Og jeg har filmet svar til spørsmålsrunden, men igjen.. Lyset ødelegger. Så nå har jeg innsett at jeg må droppe den fine bakgrunnen til fordel for et bra lysoppsett. Noen av svarene er ikke lenger gyldig, da jeg filmet den forrige uke. Det er tragisk. Men, jeg filmer mye om dagen og begynner å bli tryggere på det, så jeg lover å få laget video så fort jeg har mulighet. 

Det var en ting jeg lovte meg selv da jeg begynte å blogge, og det var å aldri unnskylde meg selv for de dagene jeg ikke blogger. Men jeg ser dere er innom hver dag, og det er ekstremt dårlig av meg å ikke engang gi livsstegn. 

Til tross en bedriten bloggfront, desember har vært superfin så langt! Jeg elsker jo jula, men jeg tror rett og slett jeg har satt for mange ting på "to-do" lista mi og dermed klart å utrette... You guessed it, ikke en dritt. 

Virkelig, virkelig beklager. 

-emilie

Det er ikke synd på meg

Hei dere! Da var skriftlig eksamen ferdig, så gjenstår bare praktisk på torsdag før JULEFERIE!!! Jeg kødder ikke, juleferien min starter 3.desember.......

Ellers så, har jeg fått en nyhet som ikke var helt kul. Derav overskriften, for det er egentlig ikke synd på meg, men litt. (Litt).


Kanskje ikke like dramatisk som bildet tilsier, men, jeg har fått påvist cøliaki. Jeg blir ikke syk av å spise gluten, men tarmen tar heller ikke opp den næringen den trenger. Så hva betyr det? Jeg føler meg sliten. Og dere blir sikkert sliten av å lese om det, herregud, mye sykdomsnakk i det siste? Til de spesielt interesserte kan dere lese min delvis passiv-aggressive utblåsning om det på instagramen min ->HER<-


Så det! Da snakkes vi igjen etter torsdagens eksamen. Og dere, takk for gode ønsker og gode spørsmål! 

Gjerne still spørsmål til spørsmålsrunden!

Spørsmålsrunde 2

Hei dere! Blogghumøret mitt om dagen er borderline kranglete.. Jeg provoseres rått over småting som "Vi som vil ha tilbake de gamle julekalenderene" (kjære vene, la nå de som er barn nå skape sine egne tradisjoner, nett som vi gjorde!?) og for hver provoserende ting jeg leser tenker jeg ut halvsure blogginnlegg som jeg vet jeg aldri kommer til å poste. Jeg har ikke lyst til å være kranglete og sur hele tiden! Jeg har ikke lyst til å være den bloggeren som bare kommenterer og diskuterer andres meninger. Så jeg kveler trangen til å publisere slike innlegg, og dermed og kveles muligheten for en oppdatert blogg. 



I tillegg har jeg eksamen neste uke, og dermed bør jeg holde meg langt unna blogg.no frem til da. Dette innlegget består jo også av en stoor dose prokrastinering. Det begynte faktisk som et frustrert innlegg hvor jeg belyste problemet mangel på motivasjon. Men hvem annen kan gjøre noe med det en meg selv? 

Uansett da, jeg fikk svar på biopsien, og det var en godartet føflekk! Jippi! Dessuten skrev legen min ut resept på en krem som skal få arret til å forsvinne! <3 legen min<3

Så... siden jeg ikke kan blogge på noen dager tenker jeg at vi kicker igang en spørsmålsrunde, så har jeg ingen unnskyldning når ferien står for dør! Kan forsåvidt plage dere med at juleferien min starter 3. desember klokken 11. SORRY NOT SORRY


Dere vet hva dere har å gjøre, fyr løs hva enn dere har på hjertet! Hvis det er ønskelig er det heller ikke umulig med svar på video! 


Ask me anything ↓

All PR er god PR

Gårsdagens blogginnlegg fikk mildt sagt mer oppmerksomhet enn forventet. Med like over 400 sidevisninger og over 50 stk som har likt og delt ble jeg lettere sjokkert over at noe jeg skriver kan nå ut så langt. Så enten gjorde jeg noe riktig, eller noe veldig,veldig galt...

Uansett, når det kommer til blogg er det en ting jeg aldri lærer, men som jeg innerst inne vet; man skal aldri komme med løfter. Jeg har lovet videblogg, og det ligger på agendaen. Problemet er at det gjør 743 andre ting også. Men som sagt skulle jeg snakke om mitt møte med "NRK". 

Det som skjedde var at en som freelancer for NRK kontaktet meg etter å ha funnet bloggen min, og ønsket at jeg skulle bidra til et nytt konsept. OG DET ER JO HELT SYKT!

Konseptet heter "innafor #sykt ambisiøs", og det er sikkert noen som har fått med seg hva det går ut på? Jeg er ikke den rette til å forklare, men jeg ble iallefall kontaktet for å svare på noen spørsmål som i all hovedsak brukes internt i NRK, men som jeg fikk beskjed om; noe av det vil antageligvis brukes til å vises fram. Så langt har de bare lagt ut en slags teaser, og jeg er med!! Tjoho, hele tre sekunder i rampelyset. Du kan spole deg fram til 01:00 ->HER<-!

Jeg møtte Thomas, som han het, på rådhuset, som jeg hadde rushet til like etter forelesning (i regnværet). Jeg føler meg med andre ord mildt sagt lite fresh, men,who cares? 



Så, nå skal jeg være like dum og love en ny videoblogg hvor jeg chitchater om noe annet. Så vi får se, kanskje får jeg det til før jul? 

Du får ikke lov å bry deg

..og du får ikke lov til å ikke bry deg.

Etter det som skjedde i Paris er jeg mildt sagt sjokkert. Jeg går og legger meg mellom 11&12 og aner ingenting, og når jeg står opp til jobb på lørdagen er hele verden rystet. Det har skjedd før, til og med med lille Norge, og det kommer til å skje igjen. Men denne gangen er det Paris som står i fokus.

Så hva gjør vi? Hæsjtagger prayforparis og bytter profilbilde på Facebook for å vise støtte. Og hva får vi? Pryl!

For det er visst galt å bry seg om Paris, når man ikke har sett alle andre av verdens tragedier.

Det er tilsynelatende galt å vise støtte når man ikke har mulighet, lyst eller en gang fått informasjon om andre saker å gi oppmerksomhet.

Dette blir det samme som at dine egne problemer ikke er viktige fordi noen andre har større problemer. Jeg kan ikke slutte å plages av (eksempel) kjærlighetssorg, fordi en annen nettopp har mistet en besteforelder til kreft.

På den andre siden provoseres jeg, likt som mange andre, at fokuset er på å be. Jeg er en av mange som ikke ber, så hvorfor skal man gjøre det nå? Er det ikke like fint å sende en tanke, vise at man bryr seg. Og kanskje det viktigste, religion er roten til mye vondt, la oss ikke blande det enda mer inn i dette. Solidaritet burde stå sterkest.

Jeg synes det er fint å se at så mange viser at de bryr seg. Som Obama sa, dette er ikke bare at angrip på Paris og Frankrike, men et angrep på hele verden. Det er i slike situasjoner det er viktig at vi står sammen og viser hvor sterke vi er. La oss ikke splittes over bagateller som at folk burde eller ikke burde endre profilbilde sitt.

Katastrofetanker, planer, og realiteten

Hei alle sammen! 
Forrige uke nå, så lagde jeg en videoblogg hvor jeg snakket om noe kult som hadde skjedd som jeg tenkte å dele med dere. Hva skjedde? Dårlig lys, dårlig lyd, også...ødela jeg den på en måte i redigeringen. Altså, jeg lastet ned et program, men det viste seg at man måtte betale for at ikke videoen skulle se slik ut: 


Som noen kanskje ser heter videoen "nrk snikksnakk", for ja, jeg ble kontaktet av en fyr som freelancet for NRK, og jeg har bidratt til et konsept de driver med. Jeg skal lage en ny videoblogg om det, for jeg synes det er vanskelig å forklare med ord. Spennende var det iallefall. 

Så, hvorfor lager jeg ikke bare den dumme, nye videoen da? 

Jo, for jeg var hos legen idag. Egentlig skulle jeg bare ta en blodprøve, men siden jeg ikke har vært hos legen min enda (før nå, altså) så måtte jeg ha en ""introduksjonstime"". Ok, hold den tanken. For nå kommer noe annet relevant, nemlig føflekken min.


Den ser jo ganske harmløs ut på et slikt bilde, pent ringet inn, men hvordan den fungerer i hverdagen? "Tror du har en kvise/hudorm ved nesa", "Hvorfor har du en svart prikk ved nesa???" Jeg har alltid fått kommentarer på den, men jeg har alltid og tenkt at det er en vanlig føflekk og at det ikke er noe å gjøre med den. Jeg har jo hatt den så lenge jeg kan huske, så hvorfor skulle det være noe annet? 

Men så kommenterte søsteren min for noen få uker siden at den kan jo antageligvis fjernes. Så da tok jeg det opp med legen nå, og så fort hun så på den; 

"Ja, denne må nok fjernes.."

Altså...Hva skjedde nå!? Det viser seg at alt grålig på ansiktet skal fjernes, og legen sa flere ganger at "den ser litt farlig ut, men ikke bekymre deg" Og jeg gjorde virkelig ikke det heller, jeg hadde nok med å tenke på at det skulle skjæres og stikkes i ansiktet mitt. Men nå som det har synket inn... Heldigvis bare en uke til prøvesvar, og jeg kan jo ikke tenke meg at det skulle vært noe alvorlig. Men skal jeg liksom klare å legge fra meg tanken når legen gjentatte ganger sier at dette kan være farlig... I tillegg er jeg den 4. i familien som fjerner føflekk med fare for..ja...æsj nei, jeg vil ikke skrive det! Dere vet hva det er fare for. Ikke skjønner jeg hvorfor det skulle vært det, men, ja. 

Så fra å bare skulle ta en liten blodprøve til å sitte igjen med bedøvelse og ett sting i ansiktet... Forresten så skal man egentlig ikke behøve sting etter en så liten føflekk, men, jeg blødde visst en del. "Oi, jeg har aldri sett noen blø så mye etter dette!" Skjønner at jeg blør kanskje mer enn vanlig når legen spør om jeg går på blodfortynnende. 


Yup, that's gonna leave a mark... Drit i tørre lepper, sånn er det bare. 

Så, langt langt langt tilbake til mitt egentlige poeng. Det skjer ikke at jeg lager videoblogg idag. Men jeg er veldig klar for å gjøre det, så jeg håper jeg får laget og redigert og sendt ut neste uke en gang. 

(dette innlegget ble altså skrevet tidligere idag,men har ikke fått postet det før nå, hey) 

-emilies

Snapchat lately 2!

Det er alltid to sider av samme sak

Det er viktig for meg at dette innlegget kommer som en folow-up til forrige innlegg, og at dere forstår. 

Før jeg postet det siste innlegget snakket jeg med den personen som jeg en gang hadde problemer med, og spurte; er dette greit? Både jeg og hun, og alle andre vet at slike situasjoner tilhører fortiden. Det er viktig at alle forstår to ting.

1. Personlighet og oppførsel er to forskjelige ting. Personligheten din er den du er, og din oppførsel avhenger av den du forholder deg til. 

2. Aldri døm noen for fortiden deres. De lever ikke der lenger. 

Jeg kan vedde bloggpassordet mitt på at hver og en av dere har minst ett menneske fra deres fortid som dere ikke lenger kommer overens med. En ekskjæreste, en venninne du vokste fra... Typiske personer som du har irritert deg grønn over. Du må love meg at du aldri tillegger den personen de egenskapene du har gitt de utifra dine opplevelser. 

"Eksen min var utro mot meg så han kommer garantert til å være det igjen. Hun nye dama hans bør passe seg". 

Eller som noen kanskje opplevde mitt siste innlegg "Da jeg og hun var venner snakket hun bare om seg selv. Jeg fatter ikke at hun har venner nå" 

Og de fjerneste, dummeste; de historiene man hører fra andre. Typisk en person som de en gang kjente, eller møtte en eller to ganger; 

"Den ene gangen jeg møtte hun var hun så sykt sjenert. Hun har sikkert sosial angst" / "Da vi gikk i klasse sammen på videregående var hun hele tiden copycat og etterdilter. Det er nok sånn hun er bare, dessverre". 

 

Du kan aldri vite hva som foregår inne i hodet eller i livet til den du snakker om/med. Det er alltid to sider av samme sak. 


(Lillesøsteren min noen år tilbake)

 

Jeg vet det finnes folk fra min fortid som jeg har havnet på feil fot med. Ekskjærester, gamle venninner, tilfeldig forbipassrende. I mitt liv, akkurat som i ditt. Irriterer det deg ikke vettløs å tenke at de "har rett til" å snakke om deg som den personen du en gang var? 

Det forrige innlegget ble ikke skrevet med en intensjon om å dele stygge meninger om noen eller henge ut min tidligere venninne. Jeg ville dele en historie som jeg håper kan få mange til å reflektere over både seg selv og sin omgangskrets. Alle skal ha det bra. Kanskje alt som skal til er å si "vet du hva, nå oppfører du deg som en skikkelig bitch", for å redde et skrantende vennskap. Kanskje er det ikke meningen at dere skal være venner i det hele tatt? 

 

Ikke tillat deg selv å snakke stygt om andre mennesker. For din egen del. Begrav det som burde vært lagt dødt. 

best (fake) friends

For flere år siden nå, var jeg bestevenn med en jente som ofte satt seg selv foran meg. I samtaler var hun alltid tema. Om det ikke kunne handle om henne, handlet det om hennes kjæledyr, flørt, kjæreste, familie, andre venner, u name it. Hvis jeg hadde et problem jeg ville snakke om, gikk heller samtalen over på hennes problemer. Og hvis jeg sa eller gjore noe som hun så på som dumt? Ja da kunne man banne på at hun på en eller en annen måte frontet en annen venn. 




Da vi snakket sammen handlet alt om henne, men når hun snakket med andre? Fremmet hun meg som verdens beste, besteste venninne. 

Ikke vær den venninnen. 

20

Idag er det to år siden jeg fikk  sjokolade og smirnoff som jeg måtte gjemme i skolesekken.

Det er tre år siden jeg satt på meg en skjorte og thigts og synes det var det perfekte bursdagsantrekket. 

Det er fire år siden jeg våknet på en søndag og fikk et hjertesmykke av søsteren min, som jeg åpnet mens jeg skypet med en kompis som nå er long gone.

Det er seks år siden jeg var på overnatting på skolen, og fikk tjue gode klemmer.

Det er åtte år siden jeg hadde den siste ordentlige feiringen med venninner.

Og det har faktisk gått fjorten år siden jeg farget panneluggen blå med hårmascara, og smilte hele dagen med hvertfall to tenner som manglet i smilet.


(fra bursdagen til svigermor tidligere i år)

Det å ha bursdag er helt spesielt. Selvom 20 ikke er det største året for meg. Ja, selvom man for hvert år innser litt mer og mer at det bare er en vanlig dag, vil det nok ta mange år før den barnslige gleden av å stå opp på sin egen fødselsdag forsvinner helt.

I dag er det tjue år siden jeg datt ut av mammas mage, sånn ca halv ni på morgenen. Jeg har vært meg i tjue år. Hurra for meg, liksom.

Just another teenage dirtbag

IMORGEN BLIR JEG 20! Hva ffffff

 

Altså.... jeg liker å være en tenåring. Ok? Det å ironisk kalle meg selv en white trash teenage fuckup når jeg gjør ting som å..ja, miste mat på gulvet. Det skjer. 

Jeg tuller faktisk ikke, hvis jeg kunne valgt selv skulle jeg vært tenåring for alltid. Jeg likte 17 bedre enn 18, akkurat som 19 i mine øyne på alle måter er den perfekte alderen. 


Dette var faktisk fjorårets bursdagsselfie, så så mye har man faktisk forandret seg på et år. 

Når man har fylt 20, da er det liksom ikke noe vei tilbake lenger. Det er faktisk halvveis til 40? Hvis det går like fort fra 20-40 som det gikk fra 0-20 skal jeg begynne å legge av penger til pensjon allerede idag, for det er helt uvirkelig at jeg har eksistert SÅ MANGE ÅR. 

 

....noe sier meg at jeg kommer til å få en tidlig, og ganske alvorlig midtlivsskrise.

 

På den andre siden gleder jeg meg veldig til å kjøpe min egen Captain Morgan og iallefall ha muligheten til å dra ut på byen. Fantastisk. 

Hvor mange år UNG er du? og får du óg en ekstensiell krise hvert år før bursdagen din? 

Snapchat lately!

Hei hopp, og god lørdag! Har lenge hatt lyst til å lage et slikt innlegg, men var usikker på den beste måten å dele det på. Og så kom jeg på flipagram! Push play



Hva synes dere? 

Overhørt på bussen.

"Jeg liker gamle folk. Jeg elsker å snakke med de, det var de som bygde dette landet. De har så mange historier. Det er de som var ekte mannfolk. Faren min var det. Bestefaren min var det. Jeg er ikke det, jeg er svak. 

Nå er jeg arbeidsledig. Etter operasjonen kan jeg ikke jobbe som tømrer lenger, så nå vil jeg jobbe med eldre. Aktivisere de. 

Jeg så moren min visne bort, og faren min. Det er ikke min jobb å leke gud, når de ble syke lot jeg de gå. Hva for et liv er det hvis de er avhengig av maskiner? Hvis moren min måtte fjerne begge bena om hun ble bedre?" 



På bussen hører man mye rart, om man vil eller ikke. Noen få ganger er det historier man husker. Dette er historien til mannen med krykker, som snakket litt før høytmed hun gamle damen i regntøy. 

IT'S FINALLY HERE

Høsten kommer, og det merkes. Luften blir kaldere, dagen blir kortere, og hodet fylles av tanker på en annen måte.

Høsten kommer alltid som en glede; den er forbundet med mange tanker. Mange minner. Jeg lukker øynene, og står i hagen hos mamma og pappa. Det er åker over alt rundt meg, nytresket havreåker. Jeg kjenner lukten. 

 Jeg elsker september.Jeg elsker høsten. 


Bare en dag igjen til september

Livet mitt i to bilder



Med andre ord; det er ikke meningen å ikke blogge, jeg har bare litt tekniske problemer med min innebygde klokke. 

Idag var det Flugtag i Bjørvika, favorittlaget vant (Heia Far Vel!!!!!) og jeg ble dritføkkings solbrent. 

Så, mens jeg neglisjerer bloggen til det ytterste, følg meg på instagram HER!

Tilbake til hverdagen

Sommerferien min begynte den 30.mai. Siden da har jeg vært på festival, venneparmiddags-dates, maange jobbvakter, 1 guidet tur, en tur på dyrereservat, og jeg har drukket champagne, vin og sprit med den fine, gode gjengen min. Jeg har også glemt å ringe venninner, og lagt planer om sene kvelder i hagen som aldri rakk fra hodet til hånden og en hyggelig melding. Dessverre og bare ETT (!?!) bad, og alt for få kvelder på hyttene hvor jeg klarer å koble helt av. 



Jeg venter fortsatt på den kvelden sommerferien slutter og jeg tenker; Denne sommeren har jeg lest alle de bøkene jeg ønsket. Denne sommeren har jeg vært nok med vennene mine. Denne sommeren har jeg hatt nok frikvelder på hytta. Eller for den saks skyld; etter denne sommeren er jeg forberedt til å starte på skolen. 

Det er alltid et slag i trynet å komme tilbake til hverdagen,men det er også alltid en overaskende naturlig overgang. Den "det føles som jeg var her for to dager siden" herjer hvert år. Og dere, før du vet ordet av det sitter vi inne under pledd, ser ut på snøværet og nynner til julesanger...

Ønsker alle studenter lykke til med skolestart imorgen! 

Til dere som begynner på skole imorgen

Turen ned til skolen den første dagen. Følelsen av å gå skoleveien alene for første gang. Pulsen når man går inn dørene til skolebygningen første gang. Alene. Og så, lettelsen når noen rekker ut hånden; "Hei, hva skal du studere?" 

6C2eDmLJeG


Det kommer til å gå bedre enn du har drømt om. Det skumle er over før du vet ordet av det. Erfaringen er verdt noe livet ut. 

Jeg ønsker dere alle masse, masse lykke til! Om dere begynner imorgen eller neste uke og om det er fadderuke eller rett på skolebenken. KICK ASS! 

Hva skal du gjøre denne høsten?

OSLO BODYART STUDIO

Siden jeg var 14 år har jeg hatt lyst på piercing i nesevingen; og fra da til nå varierende lyst på ca alle andre piercinger man kan ha i ansiktet. Men det har alltid vært noe spesielt med den i nesevingen. Jeg har alltid sett på andre mennesker med det og blitt misunnelig; sånn vil jeg og ha. 

Så, på fredag tok jeg endelig mot til meg og busset ned til Oslo Bodyart sitt studio. Jeg er mildt sagt bortskjemt som har et så bra og seriøst piercingsted langs bussruten min. Mine meninger om sjappa omhandler selvfølgelig bare piercingdelen av studioet, og selvfølgelig kan jeg ikke gå god for andre artister enn hun som piercet meg. 


Tada! Fra jeg møtte pierceren, inkludert tiden det tok å gå over gaten til Joker og ta ut penger, til piercingen var i, blodet var tørket og jeg gikk ut tok ca 20 minutter. Pierceren var så utrolig flink! Hun plasserte den helt perfekt etter mine ønsker, og selve 'stikke hull - putte på smykke' prosessen var over på noen få sekunder. Vanligvis blir man jo mer nervøs når man skjønner at stikket snart kommer, men hun var så rutinert at jeg rakk ikke skjønne hva som hadde skjedd før jeg så ned og....det rant blod ned på genseren min. 

Nesevinge-piercing fører i ytterst, ytterst få tilfeller til at man begynner å blø. Faktisk ekstremt sjelden; så både jeg og piercer ble litt overrasket. Det var akkurat som å blø neseblod (mye neseblod), og selvfølgelig heller ikke farlig. 

Om det gjorde vondt? Nei, egentlig ikke. Følelsen av kanyle gjennom hud er lik som om man blir klypt litt hardt. Ellers helt umulig å forklare, det føles veldig, veldig rart! Når nål/smykke var inne følte jeg med en gang at jeg var veldig forkjølet, men det kan ha noe med at jeg blødde (som merkelig nok har samme effekten som snørr. Digg). Det jeg synes var skumlest var nok da hun strammet inn smykket (som er formet som en 'L' så det ikke skal falle ut), fordi da visste jeg hva hun drev med, og var redd for at den skulle bli dratt i så det ville gjøre vondt.


Så flink som hun var skrøt jeg masse av hun; og vil absolutt anbefale videre til dere som skal pierces.

Nå har jeg hatt den i noen dager, og det eneste som var vondt i starten var å "flagre" med neseborene (altså, utvide de mer enn vanlig), og når man var uaktsom og klarte å dra litt i den. Rensing er også enda litt ubehagelig. Ellers, så føles det tidvis ut som at du har en stor buse i nesen. Metallbuse. Mmm

Noen andre spørsmål? 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Januar 2017 » August 2016
Emilie Sørlie

Emilie Sørlie

21, Oslo

Instagram

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits