Kunsten å holde kjeft

I de siste månedene har min tilværelse på blogg.no vært en saga blott. Jeg har verken skrevet eller lest, og med et så stort opphold stiger terskelen for nye innlegg sakte. Man er jo alltid redd for å bite over for stort og ikke klare svelge. "Bloggertilværelsen" har gitt meg en følelse av å ha et visst ansvar for å skrive og dele noe som henger på greip, og kanskje til og med kan inspirere eller hjelpe noen andre. Med dette i bakhodet spyr man sakte men sikkert ut større og større utsagn og meninger som jeg til slutt ikke visste om jeg kunne gå god for om ett år, eller bare en måned. For å si det sånn, jeg har enda ikke turt å lese over arkivet. Selv om jeg vet det er mye bra der er det også tekster hvor jeg nå hadde endret både ett og to avsnitt. For ikke å nevne alle de innleggene jeg har begynt på og pusset ut gang på gang. 

Til slutt ble jeg faktisk litt redd for å fremstå som en hylende, oppmerksomhetssyk og trangsynt kjærring, til sammenligning med de som skriker ut i ropert "Vi vil ha gratis p-piller, vi valgte ikke vagina-livet!". Joda, jeg støtter 100% gratis prevensjon til de som trenger det, men bare fordi du er fattig student og ikke har klart å skaffe deltidsjobb så trenger du faktisk ikke å skånes for den lille utgiften på en hundrings hver tredje måned. Til dere som enda henger med nå; det blir for dumt. Og det var sånn jeg var redd for å bli. En som delte meninger som kun burde diskuteres over vin og tequila-shots. Og ikke bare meninger, også tekster, ord, og hendelser som interesserer folk mindre enn plakatene på bussen. 

Den følelsen av å måtte blogge, måtte levere, måtte kommentere tilbake og måtte se flotters ut på bilder ble til et eneste ork. Jo mer ork noe føles, jo mindre får jeg lyst til å gjøre det. Sånn som å betale regninger og vaske på do. Jeg skifter lett mellom å være overentusiastisk og alt er flott og alt er gulli, til å ligge under pleddet og syntes synd på meg selv (mens jeg spiser marshmallows. Enhver student med respekt for seg selv må ha marshmallows). Og med den radige utskiftningen av humør og motivasjon var det vanskelig å holde opp bloggen når presset (på meg selv, fra meg selv) fikk meg til å stresse mer enn det til slutt ble kos. Jeg fikk dårlig følelse av å blogge fordi jeg synes det var rævva dårlig, og jeg fikk dårlig følelse av å ikke blogge fordi jeg skulle helst ha gjort det. Og tenk på meg nå som har få lesere og ingen fans, versus de store bloggerne som holder hodet oppe og leverer gang på gang. Da er det tragisk å dunke hodet mot veggen for snerk i kakaoen. 




Så til slutt lærte jeg kunsten å holde kjeft, og med det vil kanskje enkelte se på dette comebacket som ekstremt usjarmerende. Og det vil jeg egentlig si meg enig i! 

Og til dere som faktisk likte å lese, sjofe innom nå og da eller stalke det jeg deler i hytt og pine, så håper jeg ikke dere har gitt helt opp! Jeg er ikke helt borte, bare stort sett fraværende; og skriver dette i håp om en bedre bloggerfremtid. Kanskje. 

-emilie

 

8 kommentarer

Line Cecilie

31.08.2016 kl.21:33

du er så flink til å skrive !

Becca Alexandra

31.08.2016 kl.22:25

Flott med et så ærlig innlegg :-)

TL;DR

31.08.2016 kl.23:07

.

REBECCA HOLDER

01.09.2016 kl.08:42

Så flink du er til å skrive, og jeg syntes du tar opp et viktig tema !!

Nikita <3

01.09.2016 kl.12:07

Du skriver bra :D

kristinerosok

02.09.2016 kl.18:38

Har tatt noen lengre pauser selv inn i mellom når bloggen føles som et ork. ;)

Ønsker deg en fin fredagskveld!

Cindy

05.09.2016 kl.14:37

blir fort noen pauser ja!

Leah Isabell V

13.09.2016 kl.08:19

Skjønner deg godt! Flott innlegg :)

Skriv en ny kommentar

Emilie Sørlie

Emilie Sørlie

21, Oslo

Instagram

Kategorier

Arkiv

hits